Vår visjon

Stayer Squad startet med en historie og noen t-skjorter for å inkludere alle, og vokste til et univers skapt for – og sammen med – mine døtre.
Et sted som vokser frem i fellesskap, med rom for det levde og det uperfekte.

Et sted hvor kreativitet er målet i seg selv.

Jeg har fire døtre, tre voksne og en fortsatt for ung til å deles her. Fire unike personligheter, hver med sine perspektiver, styrker og måter å være i verden på. I dette universet ønsker jeg å samle alt det som gjør dem til dem – samtidig som jeg utforsker hva som gjør meg bedre rustet til å stå i livet, etter hvert som jeg selv modnes.

Dette er ikke et sted for prestasjon, men for tilstedeværelse, kjærlighet og myke verdier i en verden der nyhetene sprer om seg meg kalde fakta.

For det er nettopp i prosessen, i samtalene, i det vi deler, og i det som får tid til å vokse og modnes at vi finner det som betyr noe

For noen ganger er det ikke det viktigste å bli ferdig og komme i mål.

For hvis alt handler om å komme frem, hva står egentlig igjen mellom fødsel og død – annet enn nettopp det?

Et univers blir til - hele historien

Å løpe 10 km – prestasjon eller bare en vei til løpeglede?

Der det egentlig startet

Sannheten er at jeg aldri var noen løper.
Som barn og ungdom var jeg i bevegelse – jeg prøvde det meste: turn, ballett (om enn altfor kort), mange år med fotball og senere aerobic. Men løping? Det hatet jeg. Kondisjonen var dårlig, tempoet lavt, og følelsen... tung.
Likevel lå tanken der, stille i bakhodet:
Tenk om jeg en dag kunne like å løpe.
Bare snøre på meg skoene og ta en rolig tur i skogen – sånn som “alle andre”.
I slutten av 20-årene var livet fullt. Jeg hadde tre små barn, en mann som ukependlet, og dager som sjelden ga rom for meg selv. Tiden var knapp, og løping var det eneste som i teorien kunne passe inn.
I praksis var det noe helt annet.
To kilometer føltes uoverkommelig. Terskelen for å i det hele tatt starte var høy. Jeg prøvde og sluttet, startet igjen og ga opp. Kjøpte tredemølle – solgte den. Meldte meg inn på treningssenter – meldte meg ut igjen.

Livet skjedde samtidig. Jeg ble skilt. Giftet meg på nytt. Begynte så smått å trene styrke hjemme sammen med mannen min. Og sakte, nesten umerkelig, begynte noe å endre seg.
Jeg trengte et mål.
I 2013 meldte jeg meg på mitt første 5 km-løp.
Det var noe med det. Stemningen. Mestringen. Følelsen av å få det til.
Året etter løp jeg 10 km – og for første gang kjente jeg et glimt av løpeglede.
Jeg ville dele det.
I 2015 tok jeg med meg to av døtrene mine på et løp. De var 11 og 12 år. Målet var enkelt: å ha det hyggelig sammen.
Og det var akkurat det vi fikk.
Latter. Mestring. Fellesskap.
Men et sted der, nesten ubemerket, kom også noe annet snikende: prestasjonen. Jeg ville mer. Raskere. Lenger. Bedre.

Året etter stilte vi til start på 10 km.
Barna fullførte.
Jeg måtte bryte.
Jeg husker kontrasten så godt – stoltheten over dem, og skuffelsen over meg selv. Først senere fikk jeg vite at kroppen min kjempet mot en nyrebekkenbetennelse. Men følelsen satt igjen, og motivasjonen forsvant stille med den.
Så tok livet en ny vending. Jeg ble gravid med min fjerde datter, og løpingen forsvant helt.

I årene som fulgte prøvde jeg å finne tilbake gjennom treningssenter og gruppetimer. Men det var som om vi var tilbake til start.
Så, i 2022, fikk vi hund. Den måtte ut – hver dag, uansett vær. Og en dag slo det meg:
Kanskje jeg kan løpe litt samtidig?
Ikke langt. Ikke fort. Ikke perfekt.
Bare litt.
Hunden stoppet – jeg stoppet.
Vi gikk. Startet. Stoppet igjen.
Og der, nesten ubemerket, begynte noe på nytt.
Men denne gangen var det annerledes.
Jeg tok et valg:
Jeg skulle ikke løpe for å prestere.
Ikke for å være flink.
Ikke for å bli noe mer.
Jeg skulle løpe for følelsen etterpå.
Den rolige kroppen. Det stille hodet. Øyeblikket i sofaen etter en dusj – sliten, men fornøyd.
Det ble drivkraften.
En av døtrene mine ble med. Hun var sterkere og raskere enn meg, men det spilte ingen rolle. For dette handlet ikke om nivå.
Det handlet om oss.

I 2024 meldte vi oss på 5 km. Uken før oppgraderte vi til 10.
Jeg hadde ikke løpt den distansen på åtte år – ikke siden dagen jeg måtte bryte.
Det er noe eget med 10 kilometer. Det er langt nok til at det krever noe av deg. Det blir seigt underveis – en motstand du ikke kan løpe fra, men må lære deg å være i.
Samtidig er det overkommelig. Nært nok til at du tør å prøve. Den gir rom for noe annet enn fart. Man må finne rytme, pust og ha tålmodighet til å stå i det.
Målet var enkelt: å fullføre.
Det var tungt.
Men det var også gøy, og vi sto i det. Sammen.
Og uten at vi helt bestemte det, hadde vi skapt noe nytt: en tradisjon og en t-skjorte med logo for å inkludere alle i familien. Uansett om de løp eller heiet.

I dag er ikke dette bare trening lenger.
Det er kvalitetstid.
Mestring.
Latter.
Små øyeblikk i sol og regn.
Vi planlegger. Vi heier. Vi gjennomfører.
Ikke perfekt. Ikke raskest. Men sammen.
Vi er stayere.
Vi er Stayer Squad.

Og kanskje har det begynt å vokse frem en ny tanke: Halvmaraton.
Ikke som et mål vi må nå.
Men som en mulighet vi kan velge.
Kanskje i 2027. Kanskje i København.
Ikke fordi det betyr alt å komme frem – men fordi vi har funnet noe fint på veien dit.
For det er det dette egentlig handler om.
Ikke om distanser.
Ikke om tider.
Men om å finne noe vi kan stå i – sammen.
Noe som gir oss glede, mestring og tilhørighet.

STAYER SQUAD COPENHAGEN 2027