Stayer Squad Univers

Bilen duver og knirker når den kjører over den humpete grusveien. Jeg senker automatisk farten i det jeg passerer en gård splittet av veien. Bolighuset står ensomt på ene siden. På den andre en liten rødmalt låve. Rødfargen er slitt som en steinvasket jeans fra 80 tallet.

Jeg putter siste bit av sjokoladen i munnen, og nyter følelsen den gir meg. Det er det nærmeste jeg kommer rus, tror jeg. Jeg er ikke sikker, for jeg har aldri prøvd rusmidler.

Solen skinner i dag og, men ikke fra en klar blå himmel som hjemme. Her er den rene blå fargen tonet ned av en grå dis, og rosa skyer glir over himmelen. Duse omgivelser passer meg bra, ellers vil det bli for mye å ta inn. For mye nytt.

Det er som om skallet rundt meg er sprukket, og en ny Maren er klar for å stige ut av kokongen. Jeg føler meg levende, ikke bare nummen. Den stille gråten ved min side glir over i søvn. Jeg blir liggende å stirre urørlig ut i det sorte intet. "Var dette alt?"

De har flekker og bretter, og noen mangler til og med ett par sider. Men det er akkuratt slik det skal være. Vi mangler alle noen sider hvis vi tenker oss om.

Jeg fyller koppen med te. "God jul" står det på den skrevet med røde barnebokstaver. Ett lite, grønt og skjevt tre er også tegnet på. Sitronen avgir en behaglig duft i det den skarpe kniven skjærer igjennom skallet. Lyse, gul, syrlig saft siger ut. Jeg legger to sitronskiver opp i teen og klemmer en skvett honning over. Mac`n ligger allerede på kjøkkenbordet fra tidligere. Jeg åpner Google og skriver «Finn Eiendom lokaler til leie».

«Fokus» sier jeg høyt til meg selv. Jeg må finne en løsning hvis Anders går. Hvordan skal jeg tjene penger? Den blanke bordflaten forran meg er full av støv. Jeg tegner sirkler i støvet, gjentagende bevegelser som tilsammen blir et tegn for evighet.

Maren sitte på kjøkkenstolen foran meg. De store mørke øynene fylles stadig med nye tårer. Jeg har lyst til å slå armene om henne og fortelle henne at alt vil bli bra, men svarer bare «Ja!» på spørsmålet hennes. Hun synker ennå litt mer sammen, og det som er igjen forran meg er like skjørt og tomt som det etterlatte hudlaget til en slange. Det knyter seg innvendig. Jeg sier bare «Du klarer deg Maren. Jeg skal selvfølgelig hjelpe til.»

Hun holder den rosa myke bamsen i armene, og det myke håret er fuktig av svette. Jeg stryker henne over de gyllende lokkene, og fylles av kjærlighet. Det er den typen som bare en mor eller far kan kjenne, tenker jeg. Den som er så altomfattende at en nesten mister pusten.

«Mamma!» hører jeg i det fjerne. Bevisstheten min kjemper for å komme seg ut av søvnens makt. Hjernen jobber på laveste gir. Oppfattelsen av omgivelsene prosesseres med hastighet tilsvarende et gammeldags modem. Sakte men sikkert forstår jeg hvor jeg er.

Jeg sjekker klokken på armen. Knoklene rundt håndleddet stikker frem under den brune skinnremmen. Gudskjelov, den er seks, og det er straks leggetid.

Maren - En vinterdag Jeg myser mot den gnistrende havoverflaten. Solen varmer meg i ansiktet selv om den allerede er på vei ned og det bare er februar. Jeg lukker øynene og nyter påfyllet av energi lyset gir meg. En iskald bris løfter håret som stikker ut av den tykke luen, og hårstråene kiler når de brer seg som et spindelvev over ansiktet. I bakgrunnen hører jeg latter. Det er Anders og jentene som kaster steiner i vannet. Anne og Lise er godt kledd i like lilla vinterdress

Det var en gang fire søstre; Märta, Berta, Terta og Lille Nu. De var vakre og spesielle akkuratt som du. De bodde i en blokk på et grått og kjedelig sted, Men bak blokken var et hus og bak huset sto et tre Et ganske vanlig tre slik folk flest kunne se med huske og hytte der stigen gikk helt ned «Ser dere ikke?» sa Lille Nu som i vinduet sitt satt «Du fantaserer og drømmer» sa Märta matt Bak stigen i treet var det en port En liten og buet av den magiske sort. En kveld mø