Når stillheten tar over hverdagen
Jeg leste nylig kronikken «Småpraten som forsvant» av Johanne Refseth på NRK, og den traff meg rett i magen. Det var så gjenkjennelig.
Det er lenge siden jeg pendlet med tog på fast basis, men i det siste har jeg måttet ta noen turer på en velkjent pendlerstrekning. Jeg bestemte meg for å bruke tiden fornuftig, og tenkte at de to timene på toget kunne egne seg godt til å komme litt videre på strikkeprosjektet mitt.
Der satt jeg, strikketøyet i fanget, og betraktet menneskene rundt meg. People watching er noe jeg liker godt. Men det jeg observerte, var akkurat det kronikkforfatteren setter ord på: Samtlige innenfor synsrekkevidde scrollet på mobilen. Alle satt med bøyd nakke og blikket festet i en skjerm. Jeg skal ikke gjenta innholdet i kronikken – den er godt skrev så derfor deler jeg lenken til kronikken her:
For meg personlig er stillhet både en gave og en utfordring. Når hverdagen fylles med mindre prat, færre møter og færre sosiale interaksjoner, kan det føles som om stillheten tar over. For noen kan dette føre til en følelse av ensomhet. Samtidig kan stillheten også åpne rom for refleksjon og ro.
Stillhet er altså ikke nødvendigvis noe negativt. Men begge scenarioer krever at vi klarer å stå i den – uten å måtte fylle hvert tomrom med innhold. Mange av oss tyr til digitale enheter som mobilen for å fylle stillheten i sosiale situasjoner. Likevel er det nettopp når vi legger telefonen bort at vi inviterer andre til kontakt. Det kan være rundt middagsbordet, på kafé eller i møter med venner og kolleger.
Å være en del av et fellesskap handler ikke bare om å være fysisk til stede, men om å delta – og å signalisere at vi ønsker å være til stede for hverandre. Det styrker de mellommenneskelige båndene. Samtidig krever det øvelse å legge bort mobilen.
Jeg og datteren min trener for å kunne løpe 10 kilometer. I vinter tok vi noen av øktene på tredemølle. Å løpe lenge på tredemølle er kjedelig, og datteren min foreslo at jeg kunne se på serier mens jeg løp. Nei, svarte jeg. Denne kjedsomheten skal jeg stå i.
Stillhet i offentlige rom og arbeidsplasser
Mange arbeidsplasser og offentlige rom forsøker nå å innføre mobilfrie soner for å fremme konsentrasjon og sosial kontakt. Det kan være i møterom, kantiner eller stille soner. Erfaringer viser at slike tiltak kan øke trivselen og styrke samarbeidet.
For eksempel har enkelte kontorer innført mobilfrie pauser, slik at ansatte kan snakke sammen uten forstyrrelser. Dette kan bidra til en sterkere følelse av fellesskap og redusere ensomhet – særlig for nyansatte eller for dem som jobber mye alene.
Ta kontroll over stillheten
Stillhet trenger ikke bety ensomhet. Tør vi å stå i den, kan den kanskje åpne for uventede møter og små øyeblikk av kontakt mellom mennesker.
