Maren og døtrene - Kapittel 10

Anne - Reisen

«Jeg ønsker å våkne en morgen

Høre lyden av åpent og stille hav

Tenk å være helt fri

Og tørre å si

Se nå drar jeg»

• "Himmelblå" sang av Anne-Marie Almedal

Solen skinner i dag og, men ikke fra en klar blå himmel som hjemme. Her er den rene blå fargen tonet ned av en grå dis, og rosa skyer glir over himmelen. Duse omgivelser passer meg bra, ellers vil det bli for mye å ta inn. For mye nytt.

Jeg skuer over den grønne plassen. Velstelt gress delt inn i kvadrater og rammet inn med stein. Nesten perfekt symmetri. Det passer meg også.

Midt i symetrien ligger et grandiost gult mursteins bygg omkranset av palmer og en liten fontene. Jeg trekker pusten raskt et par ganger og kjenner på trykket i brystet. Det er så mange spørsmål som trenger svar. «Er det her jeg skal være de neste årene? Passer jeg inn?» Usikkerhet er en ting jeg hater. Små svetteperler pipler frem på nesen. Det forundrer meg at de klarer å holde gresset så grønt i dette klimaet. Det grønne står i sterk kontrast til de brune åsene rundt oss. Åser preget av en uvanlig varm og tørr sommer.

De fine grønne firkantene fylles opp av mennesker. Det myldrer foran meg nå. Elever stimler sammen i grupper og blir til en unison grå masse. Massen bølger seg mot det store gule bygget. Jeg følger massen og klemmer veska tettere mot brystet. Neglene graver seg lett inn i det brune myke skinnet. Klokka på armen vibrerer lett. Pulstopp varsler den. Jeg lukker øynene og trekker pusten dypt. Jeg ser fortsatt uttrykket hennes for mitt indre når jeg lukker øynene. Mammas brune øyne lett oppsperret, med små rynker som krøller seg langs kanten. De blir mer tydelig når hun smiler. Men hun smilte ikke da jeg ropte til henne.  «Jeg må leve MITT liv, det er JEG som bestemmer».

Uansett, alt skjedde så raskt og nå står jeg her. Helt alene, på andre siden av jorden. Pusten min er som en sval bris i det den slippes ut igjennom en halvåpen munn.

Den grå massen av studenter er nå borte. De få som er igjen småløper mot bygget. Jeg stopper opp forran inngangspartiet, stikker hånden i baklomma og trekker opp telefonen. Den er ripete og skjermen er sprukket. Face id låser ummidelbart opp innholdet, og kontakter kommer tilsyne. Under favoritter finner jeg mamma, eller Maren som jeg kaller henne. Fingeren min berører lett skjermen. For svakt til at den registrer det. Jeg kan ringe, si at jeg kommer hjem, si at jeg angrer. Jeg lar tommelen henge litt i luften,

før jeg trykker meg frem til e-posten som angir oppmøterom. Hjertet banker hardt i brystet og presser blodet igjennom årene i en voldsom fart. Det gjør meg ør og ufokusert, så jeg bruker litt tid på å finne informasjonen. Der var det. Jeg retter meg og skyver den store tunge døra opp.

Døren inn til forelesningssalen knirker i det jeg åpner den. De på bakerste rad snur seg. Det er ingen ledige plasser, så jeg stiller meg opp bakerst helt ved inngang. Kald luft fra klimaanlegget slår mot meg. Kontrasten er stor til varmen på utsiden. Svetten fra tidligere gjør at jeg fryser, så jeg trekker en strikket genser i myk rosa mohair ut av vesken. Statisk elektrisitet fra genseren får det lange nordiske håret mitt til å klistre seg til ansiktet.

«1, 2, 3....» munnen min beveger seg lett når jeg teller antall jenter i rommet. Jeg kommer til ti. Ti av rundt 100 studenter er passe tenker jeg. De fleste har langt mørkt hår og er vakkert sminket. Hånden min stryker automatisk over det nesten sminkefrie ansiktet mitt. Jeg har lyst til å gni meg i øynene for den tørre luften fra ventilasjonsanlegget får de til å klø. «Hvorfor klarer jeg ikke høre etter hva som blir sagt?» kjefter jeg på meg selv. Tre eldre menn med slitte tweedjakker, alle med skinnlapper på armene, snakker om fagsammensetninger og hva som forventes av elever på dette studiet. Tiden snirkler seg av sted og blikket mitt vender stadig tilbake til den store klokken på veggen. Det er som om sekundviseren og hjertet beveger seg i takt og jeg kan føle hvert sekund. I bakgrunn er den evige summingen fra klimaanlegget og pulsen i ørene.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir stående slik som i en transe, men jeg skvetter idet en forbipasserende student dulter borti meg. «Å beklager, gikk det bra?» sier studenten. Jeg ser inn i et par sjøgrønne øyne omkranset av lange mørke vipper. «Hei, jeg er Richard. Hvem er du?»

«Eh... meg?»

«Ja, du» Richard smiler til meg.

«Anne»

«Hyggelig å hilse på deg Anne» Richard strekker frem en solbrun hånd med velstelte negler. Richard er kledd i rosa Lacoste pique trøye og trange jeans. Tennene er rette og hvite nesten perfekte. Men den høyre fortannen lener seg såvidt over den venstre.

«Hyggelig å hilse på deg også Richard» Jeg gir ham et fast håndtrykk. Trykker litt ekstra hardt. Jeg ser at styrken i håndtrykket overrasker ham, men han kommenterer det ikke.

«Er du her alene?» Richard ser seg rund i salen som om han kan vurdere hvilken gruppe jeg tilhører.

«Ja» svarer jeg fast.

«Det må vi gjøre noe med»

Han holder fortsatt hånden min, og drar meg med bortover gangen til en gjeng som står og venter.

Jeg holder litt igjen,

men ikke nok til at jeg ikke følger etter. Det er uansett bedre enn å stå igjen alene.