Maren og døtrene - Kapittel 12

Maren - Huset ved havet

Det er tidlig mai og solen varmer på nytt gjennom vinduet. Orkideene i vinduskarmen vender sine store, hvite blomster mot lyset.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet. Ryggen mot veggen og ansiktet vendt mot de samme deilige strålene.

«Dette skal bli en god dag» sier jeg.

Jeg drar armene på strikkegenseren godt over hendene og krøller meg sammen på stolen. Vannkokeren lager et klikk, jeg reiser meg og tar frem presskanna. Duften av kaffe siver ut i rommet i det vannet blander seg med pulveret i kannen. Blandingen står et minutt før den svarte væsken helles over i en kopp designet av Lise på barnehagen. Designet er halvveis forsvunnet, fordi jeg i et ubetenksomt øyeblikk puttet den inn i vaskemaskinen. Lise sitt skuffede ansiktet da hun oppdaget det har vært påminnelse nok til å aldri gjøre det igjen. Som plaster på såret benytter jeg den ofte og vasker den alltid for hånd. Jeg holder den litt opp mot lyset, justerer den i vinkel slik at man ser konturene av God Jul og et tre, tar to bilder med mobilen, velger det beste og sender til Lise. Jeg får et hjerte tilbake umiddelbart.

Når koppen er tom setter jeg den i vasken, heller resten av kaffen fra kanna over på en Ole Brum termos. Deretter pakker jeg termosen og en matpakke med to rugsprø og en appelsin i en liten tursekk.  

Bilen duver og knirker når den kjører over den humpete grusveien. Jeg senker automatisk farten i det jeg passerer en gård splittet av veien. Bolighuset står ensomt på den ene siden. På den andre en rødmalt låve. Rødfargen er slitt som en steinvasket jeans fra 80-tallet. Etter neste sving kan jeg se stranden. Det er en stund siden jeg var her sist nå. Tidligere pleide jeg og jentene å tilbringe dagene her hvis været tillot det. Stranden var liten nok til at det var lett å holde oversikt over tre små som løp hver sin vei. Dessuten så var det sjelden mange mennesker her. Selv i moderat fart spretter bilen ut av en stor grop i veien da jeg nærmer meg den tomme parkeringsplassen. Hullet er fylt med gårsdagens regnvann, og en sky av vann spruter ut til siden. I refleks stopper jeg og ser etter mulige offere for den enorme dusjen jeg forårsaket. 

Det er da jeg ser hytta.

Den ligger inn til høyere i skogkanten. Jeg parkerer bilen, og isteden for å gå til stranden som planlagt, baner jeg meg vei igjennom krattet mot bygningen. Panelet er velholdt, det ser nesten nymalt ut. Jeg legger fingrene forsiktig mot den rue mørkebrune veggen, og føler meg frem som i blinde til andre siden. Der oppdager jeg de store panorama vinduene rammet inn av grønne panelbord. Jeg setter meg ned ved siden av vinduene, lener hodet bakover. Man ser hav møter horisont langt bort i det fjerne. Ingen forstyrrelser bortsett fra en og annen fugl som svever på himmelen. Lenge sitter jeg slik og ser på det uendelige. Det er så mange følelser som dukker opp som gjør meg melankolsk og glad på samme tid. Hva skjedde med livet mitt. Huset mitt som før var fylte med liv og varme, er nå bare tomt. Anne i USA, Lise med Trond og Agnes hos Anders. Agnes flyttet ut tidlig. «Tiden er inne for å bo hos pappa» sa hun da hun gikk siste året på videregående. «Lille Agnes min, alltid samvittighet for de rundt». Jeg lukker øynene å kjenner små lubne barnearmer rundt halsen min. Det uendelige gir rom for så mye. For første gang på lenge tillater jeg meg selv å bare være.

Jeg drikker opp kaffen og spiser ferdig matpakken akkompagnert av de taktfaste bølgene som slår mot steinene i strandkanten. En hegre seiler inn fra havet og setter seg på en av de større steinen, folder ut vingene slik at de tørker av de siste strålene fra vårsola. Kulda som kryper opp fra bakken tvinger meg til å reise meg. Jeg børster jord fra buksa, og går tilbake til bilen.

Den lille blå bilen humper tilbake bortover grusvegen. Ved gården setter jeg på blinklyset og stopper vedsiden av låvebygget. Det tar ikke lang tid før en dame titter ut av vinduet. Hun vinker meg opp til huset og peker mot en dør litt på siden av bygget. Det ser ut til å være en gammeldags kjøkkeninngang. Døren er åpen, og gangen jeg trer inn i er liten og mørk. Men i motsetning til låven utenfor så er gangen og også kjøkkenet rett innenfor nymalt. Ikke i de duse trendy fargene man ser overalt, men i klare farger jeg ville kaldt gressgrønt og solskinnsgult. Kjøkkenet er utstyrt med skrå overskap fra 70- tallet og skyvedører. I de hvitmalte vinduene står det røde og rosa asalea, og blondegardinene er holdt til side av gule bånd. Damen som vinket sitter ved kjøkkenbordet. Halvlangt brunt hår er satt opp med et rødt tørkle knyttet som en enkel sløyfe på toppen. En knallrød munn sier «Kom inn, kom inn. Jeg heter Ruth.» Hun ser yngre ut en stilen på hjemmet. Jeg gjetter 10 år eldre enn meg, så i starten av 50 årene. Ruth setter fram en blomstrete kaffekopp med skål. Et vakkert bruktfunn eller eventuelt arvegods.

«Sett deg ned», Ruth snakker i vei som om vi er gamle bekjente. «Det er hyggelig å se folk her, det er så sjelden det tilfeldig kommer noen forbi.» Jeg setter meg ned, og tar en forsiktig slurk av den glovarme kaffen. «Takk for gjestfriheten. Så koselig hjem du har.» Ruth smiler og nikker bekreftende. «Ja, det er koselig, men mye jobb. Jeg kjøpte stedet for 5 år siden, og har ikke gjort noe annet enn å vedlikeholde siden da. Jeg prøver å beholde alt så likt den opprinnelige stilen som mulig." Hun ser seg rundt med kjærlighet i blikket. "Det var jo stemningen jeg forelsket meg i da jeg så stedet for første gang. Men dessverre så er låven på andre siden av veien umulig å redde.» Jeg nikker og smiler av den uendelige strømmen av informasjon. Plutselig hører jeg meg selv spørre «Vet du hvem som eier hytten ved stranden?»

«Den er min» svarer Ruth raskt. Øynene hennes smalner. «Den hører til gården.»

«Er den til salgs?» overrasker jeg meg selv med å si.

«Egentlig ikke....» hun pauser litt, setter de glassklare blå øynene i meg som om hun kan lese sjelen min. Deretter fortsetter hun «Det er hytta som har den beste utsikten. Jeg tror det var derfor den opprinnelige eieren bygget en hytta såpass nærme sin egen bolig. Kjenner du noen som er interessert?»

«Ehh... nei, eller ja kanskje»

«Jeg selger ikke til hvem som helst, dessuten så har den boplikt nå»

«Javel... så man kan ikke bare ha den som hytte?»

«Dessverre...det ble omregulert til bolig før jeg tok over her. Jeg vet ikke den opprinnelige grunnen, men ryktene sier at paret som hadde gården fikk nok av hverandre på slutten så de flytte hvert til sitt»

«Jeg ønsker å kjøpe den» sier jeg raskt før hun rekker å starte på en lang historie og jeg får tid til å angre meg. Ruth trekker pusten, studerer meg på nytt. Så slipper hun ut en fantastisk latter og svarer «Jeg selger! Med denne gården så rekker jeg ikke se på utsikten uansett. Dessuten foretrekker jeg skog.»