Maren og døtrene - Kapittel 11

Lise - På utsiden

Jeg putter siste bit av sjokoladen i munnen og nyter følelsen den gir meg. Det er det nærmeste jeg kommer rus, tror jeg. Jeg er ikke sikker for jeg har aldri prøvd rusmidler. Ikke alkohol engang. Noen synes det er rart, for jeg fyller 18 neste måned. Men jeg tror på å vente til tiden er inne. Det er ikke det at jeg aldri har smakt, det er bare det at jeg aldri har drukket nok til å føle meg ruset. Dessuten de gangene jeg har testet har det verken smakt godt eller gitt meg en god følelse. Hvorfor skal man fortsette da? Gi meg heller en sjokolade, eller en god indisk gryterett. Da er jeg i himmelen. Magen min rumler bare ved tanken på mat. Jeg slikker pekefinger og tommel rene for sjokolade og nyter siste rest av himmelrike før jeg går inn i klasserommet til de andre. Selv etter snart tre år så har jeg ikke funnet min plass i denne gruppen. Mennesker gjør meg usikker, og det er som om tusen signaler sendes avgårde på en gang i hjernen min. Amygdala jobber på høygir og jeg mister kontrollen over adferden min. Alt blir basert på impuls. Frustrerende.

Jeg setter meg ned ved første ledige pult. Den står selvfølgelig helt foran ved kateteret og mangler en gummiknott under høyre bordben. Jeg roter i vesken etter timeplanen. Den ligger nederst i vesken sammenkrøllet sammen med tre sjokoladepapir. Når jeg prøver å glatte ut arket, vipper pulten lett frem og tilbake. Jeg hører at noen ler lavt bak meg. «Jeg bryr meg ikke» forteller jeg meg selv, men tror ikke helt på det.

Noen ganger er det som om jeg observerer meg selv fra utsiden. Kaoset rundt meg og støyen jeg skaper. Alt er utenfor min kontroll. Jeg puster dypt inn og ut tre ganger. Det pleier å hjelpe. Læreren ved kateteret observerer meg. Han er ny og ung, og kjekk. Han smiler svagt. Jeg synker litt sammen. Skammer meg over rotet mitt. Smiler han til meg eller av meg?Kan jeg ikke bare være som alle andre? "Fylleangst" kaller de som drikker det når de våkner skamfull dagen derpå. Jeg lever med en kontinuerlig «fylleangst». Problemet er at jeg ikke drikker.

Læreren venter til jeg har hentet frem penal og notatblokk fra vesken, så ser han utover klassen og sier «I dag skal vi ha historie og jeg er Trond»  Stemmen hans er dyp og rolig. Den guider oss igjennom og setter farge på en gammel svart hvitt film som vises. Filmen er om fabrikkarbeider i starten av den industrielle revolusjonen. Trond beveger seg mellom pultene imens han forklarer, stopper litt i det han passere meg, ikke tett inntil, men nærme nok til at jeg kjenner kroppsvarmen. Og lukten. Duften av svak herreparfyme. Den henger behaglig igjen i luften da han beveger seg videre.  Det sitrer i meg, historie er mitt nye favorittfag. Synd det bare er ett halvt år igjen.

Ett halvt år, seks månder, 4380 timer, 262 800 sekunder. Herregud så fort det gikk. Jeg tørker svetten med håndbaken. Det er tungt å løpe i dag også, men det hjelper så jeg øker farten for å presse litt til. Løping hjelper alltid på humøret. Men hvorfor er jeg trist? «Skjerp deg, Lise» sier jeg høyt til meg selv. Jenta på tredemøllen ved siden av snur seg og gir meg tommelen opp. Vi løper ofte sammen, men har aldri snakket sammen. Hun virker som en type jeg kan like, men hard løping på tredemølle innbyr ikke til dype samtaler. Jeg snakker ofte med meg selv, mest inni meg. Det er slik jeg jobber meg igjennom ting. Slik unngår jeg å plage andre med alt det som spinner rundt i hodet mitt. Men noen ganger akkuratt som nå slipper denne indre dialogen ut, slik at også andre kan høre deler av den. Trond smilte alltid når det skjedde i historietimene, ofte fulgt opp med en kommentar om at det var hyggelig at jeg inkluderte han i samtalen. Tanken på Trond får meg til å smile. Men nå er det tre månder siden avgangseksamen på videregående og livet er gått videre. Jeg skal ikke lenger få høre Trond sine fargerike fortellinger om Norges historie. «Slutt med tullet» hører jeg meg selv si høyt igjen. Nytt blikk fra tredemølla til høyere. Men seriøst, jeg har ingen grunn til å være trist. Jeg er et privilegert menneske med alle muligheter forran meg. I hvertfall forteller jeg meg selv det hver morgen når jeg ser meg selv i speilet. Det er bare det at en tanke dukker opp oftere enn jeg liker  «Hvilket liv lever jeg?» Mamma er opptatt med kafeen, Anne har reist til USA og Agnes har flyttet til pappa. Jenta på tredemøllen ved siden av meg setter ned tempoet. Jeg øker farten og jakter på makspuls. Makspuls gjør det vanskelig å tenke, og det eneste som gjelder er å flytte det ene benet foran det andre. Kroppen og lungene jobber hardt med å frakte oksygenet raskt rundt til de nødvendige organene.

Hodet, det innvendige kaoset, er helt stille.

Jeg elsker det, nesten like mye som jeg elsker sjokolade.

Det er tomt i garderoben. Det er derfor jeg liker å trene midt på dagen, når de andre er på jobb. Da slipper jeg å se de andre velformede kroppene på treningssenteret. Jeg ser et glimt av den hvite kroppen min i speilet, selv om om jeg prøver å la være.  Jeg drar raskt på meg den grå utvaskede trusa. Hvorfor kan jeg aldri huske å pakke en av de nye trusene når jeg skal trene? Trusa strammer og deler magen i to. Jeg hører noen prate i den ytterste delen av garderoben, så jeg skynder meg med resten av klærne. T-skjorten har en flekk. Jeg var sikker på at denne var ren. Jeg lukter på den, det lukter såpe så det må være en flekk som ikke går av i vask. Jeg samler sammen resten av eiendelene mine i veska. På vei ut passerer jeg to jenter fra skolen. De kjenner meg ikke igjen, så jeg sier ikke hei. Ikke de heller.

Utenfor treningssentert kan jeg puste igjen. Sola ligger lavt på horisonten, den varmer selv om det er blitt september. Men den gjør det vanskelig å se, så jeg går rett inn i personen foran meg. Jeg ser ikke hvem det er, men jeg kjenner igjen varmen og lukten.

Det er Trond.