Maren og døtrene - Kapittel 6

Maren - Den som satser

Jeg fyller koppen med te. "God jul" står det på den, skrevet med røde barnebokstaver. Et lite, grønt og skjevt tre er også tegnet på. Sitronen avgir en behaglig duft i det den skarpe kniven skjærer igjennom skallet. Lys, gul, syrlig saft siger ut. Jeg legger to sitronskiver opp i teen og klemmer en skvett honning over. Mac`n ligger allerede på kjøkkenbordet fra tidligere. Jeg åpner Google og skriver «Finn Eiendom lokaler til leie».

Den blå logoen til Finn, dukker raskt opp. Det er bare å klikke seg videre. Næringseiendom, skriver jeg i søkefeltet. Jeg drar armene på genseren over hendene og biter på neglen. Pulsen stiger i det jeg scroller meg nedover på listen. «For dyrt, for stort» mumler jeg. Negelen på tommelen knekker og setter seg fast mellom tennene. «Æsj...» jeg reiser meg, finner en tannpirker og pirker den løs. Restene spytter jeg i vasken. Det er fra avstand, der ved vasken at jeg ser annonsen. Først bildet av lokalet. Et lite bygg, med avskallet blåmaling og gitter forran vinduene. Tomten er liten, men rommer en parkering med plass til fire biler, kanskje, og en liten gressplen. Slitt, men passe stort. Hva med prisen? Perfekt. Dette kan jeg klare tenker jeg. Jeg klikker meg videre. Det har stått tomt lenge. Men det er akkuratt slik jeg så for meg. Eller kanskje ikke ennå. Men det kan bli det, med litt innsats. Jeg leser ikke tilstandsrapporten. Jeg velger å ikke gjøre det, for da vil fornuften slå inn. Nummeret til megleren står nederst til venstre. Jeg noterer nummeret. «I morgen...... i morgen skjer det»

Jeg står utenfor det lille blå huset. Over inngangsdøren henger et rustent skilt. «Tipping og tobakk» står det. Kontrakten signerte jeg i går. I 10 år har jeg forpliktet meg til å leie dette bygget. Fingrene mine glir over nøkkelen i lomma. Den er også rusten, som skiltet. Huset har stått tomt lenge, så døren lar seg ikke åpne med en gang. Jeg legger hele kroppsvekten på, så gir den etter og sklir opp. Et «kiosken er åpen» skilt sperrer inngangen, så jeg strekker meg inn og dytter det til siden. Bak skiltet står en stabel med gamle kontorstoler, et knust vindu, metallhyller, pappesker og gamle plastbokser. Igjennom den skittene plasten kan jeg se konturene av heksehyllakris emballasje. Vegger og tak er dekket av flekkete furupanel, men gulvet har et nydelig mykt korkbelegg. Jeg flytter gjenstander, imens jeg beveger meg innover i lokalet. Innerst bak en disk er et minikjøkken og et lite bad. Badet lukter av mugg. Jeg løfter ned en av kontorstolene, børster støvet av det lyserøde putestoffet og setter meg ned midt foran inngangen. Jeg elsker dette lokalet. Jeg stryker hendene over de glatte furuarmlenen ett par ganger før jeg skyver meg opp og går ut i bilen for å hente bøtte, langkost og søpplesekker.

Til helgen skal jeg fortelle Anders om planen.

Søndagsmorgen, solen stråler igjennom kjøkkenvinduet. Avtrykk av barnehender på glassruten skimtes i den gylne glansen av lys fra denne varme planeten. Varme som her oppe i nord er så kjærkommen og nødvendig.

Jeg har fortsatt ikke snakket med Anders om planene mine. Det er en så fin stemning i huset om dagen, en ro og harmoni som ikke har vært til stede på lenge. Det er som vi alle har vibrert med samme frekvens. En frekvens som har varmet og tint noe som frosset for lenge siden. Noe fra tiden før vi sluttet å snakke sammen. Og lenge før Anders sa at han ikke var glad i meg mer. I dag er det søndag, og i morgen starter en ny uke. Anders reiser på jobb og jeg må si noe denne siste dagen i denne varme helgen. Ubevisst klemmer jeg hardt rundt koppen, et grep som gjør knokene hvite. Den svarte kaffen som settes i bevegelse ender som en liten virvelstrøm av brunt skum.

«Du Anders?»

«Mmm...»

«Jeg har noe jeg må fortelle deg»

«Ok...» Anders ser rett på meg med en gang. Det gjør meg nervøs. Jeg kremter litt, leter etter ordene som best forklarer. Anne kommer farende inn. «Pappa, jeg vil sykle» «Vent litt da Anne» «Men pappa....» «Anne, mamma skal fortelle meg noe.» « Jeg nøler. «Nei gå med Anne du, jeg kan si det senere.» Jeg sitter ved vinduet og ser de gå sammen til garasjen. Anders holder den lille barnehånden varsomt i sin. Hvis jeg lukker øynene kan jeg kjenne den i min. Ru hud på innsiden lukker seg trygt rundt min.

Han bærer en liten blå sykkel med glitter og støttehjul ut på grusen, finner frem en skiftenøkkel fra bilen. «Er du sikker på at jeg skal fjerne de?» hører jeg ham si til Anne. Hun nikker.

Han holder henne først, løper etter og holder fast i brettet bak. Når hun har riktig fart og retning så slipper ham, og blir stående. Anne farer avsted. Hun sykler, helt på egenhånd, helt uten støtte og full av mestring. Han står igjen, stolt for han slapp henne, men hun tok over, hun klarte. Noen ganger må man bare slippe og la andre fare avsted.

De ler da de kommer inn. Jeg møter de i gangen og ler sammen de. Vi samles i stua og Anne forteller Lise og Agnes om å sykle. Vi ser barne-TV, vi spiser kveldsmat og vi legger barna sammen. Så går vi ned, og så blir det stille. Vi ser mer på TV, jeg ser på Anders nesten i smug. Så trekker jeg pusten og jeg kan høre min egen stemme. Den sier «Jeg har tenkt å starte en bokcafe». Jeg ser ham rett i øynene når jeg sier det. Pulsen dundre plutslig i ørene. Jeg kjenner blodet pumpes ut i kroppen i en voldsom fart og får meg til å vibrere på innsiden. Men Anders sier ingenting. Ikke med en gang i hvertfall. Han flytter på seg i stolen, ser ut av vinduet. Jeg holder pusten. Så ser han på meg igjen

«Skal du vise meg stedet?»

Anders manøvrer bilen lett inn på en av de fire plassene utenfor det blå huset. Jeg løfter Agnes ut av bilsetet og bærer henne med meg bort til døren. Anders går en runde rundt bygget. Han holder Lise i hånden. Gresset er så høyt at det rekker Lise til livet. Jeg roter i vesken etter nøklene. «Har du husket nøkler?» roper Anders til meg fra plassen. Der kjenner jeg enden på nøkkelknippet. Nøkkelen går ikke inn med en gang så jeg må lirke den frem og tilbake ett par ganger før den endelig sklir på plass. Anne hjelper meg med døren. Den glir litt bedre enn sist gang jeg var her. Jeg har vært her å ryddet ett par ganger. Agnes, Lise og Anne finner noen pappesker som de stabler oppå hverandre. Sammen bygger de en eventyrverden med slott, biler og en hest. Anders går en runde, flytter på noen stoler, kikker i kjøkkenskapene og på badet.  «Du vet min jobb er viktigst her» sier han idet han dytter bort noen støvete bokser. Han griner litt på nesa av flekken under. «Det er den som må prioriteres» Han ser på meg i det han sier det. «Det ser ikke ut til å være noe råte i veggene da. Men det bør undersøkes nærmere, men badet må total renoveres» Jeg svarer ikke, og han forventer ikke svar på det. «Hvordan har du tenkt å fikse opp i dette da Maren?» Jeg sier fortsatt ingenting og ser at han er oppgitt, men forstår at han kommer til å hjelpe. Vi står der side om side og ser på kaoset og jentene som bygger og bygger.