Maren og døtrene - Kapittel 8

Maren - En vinterdag

Jeg myser mot den gnistrende havoverflaten. Solen varmer meg i ansiktet selv om den allerede er på vei ned og det bare er februar. Jeg lukker øynene og nyter påfyllet av energi lyset gir meg. En iskald bris løfter håret som stikker ut av den tykke luen, og hårstråene kiler når de brer seg som et spindelvev over ansiktet. I bakgrunnen hører jeg latter. Det er Anders og jentene som kaster steiner i vannet. Anne og Lise er godt kledd i like lilla vinterdresser. De har matchende luer og votter også. Alt fra Bergans selvfølgelig. Lua til Lise er litt for stor og har sklidd ned så øret er på utsiden. Jeg har lyst til å rope til Anders at han må rette på lua hennes, men da vekker jeg Agnes som sover i vognen ved siden av meg, så jeg gjør det ikke. Jeg rugger lett på vognen av gammel vane og hopper opp og ned på stedet for å holde varmen. Min gamle limegrønne boblebukse lager gnisselyder av bevegelsene.

Oppmerksomheten min trekkes mot et par som kommer gående på stien ovenfor oss. Begge har beige boblejakker og trange jeans. De holder hverandre i hendene og han kysser henne lett på kinnet. Da de ser meg, smiler de og hilser lett i det de passerer. Han legger armen rundt henne og drar henne godt inn til seg. Anders har aldri gitt meg en klem når andre kan se det. Jeg følger de med blikket til de forsvinner bak trærne. Vinden tiltar nå som solen nesten er borte. Kulda brer seg igjennom kroppen. Noen ganger er det som om den kommer snikende fra innsiden, og da er det liksom forsent å gjøre noe. Jeg kan se at Anders fryser også. Den løstsittende olabuksa gir lite varme, men er en forandring fra den slitte arbeidsbuksa han vanligvis bruker. Thermojakken, med logoen for firmaet han jobber i, er mer tilpasset for vinterkulden. Den er blå med refleksstriper på armene. Jeg kjøpte en varm fin boblejakke til ham i bursdagsgave, men jeg har aldri sett ham bruke den. Den henger sikkert i skapet med prislappen på. Han gnir hendene sammen for å få opp varmen. Så ringer telefonen. «Igjen? Er det mulig?» hvisker jeg til meg selv. Han svarer og snur ryggen til jentene, med retning oppover mot trærne.

 «Pappa? Pappa? hvor skal du?» Lise løper etter ham, men sklir på rullesteinene i de altfor store vinterstøvlene. Hun hyler i det hun treffer bakken. Anders snur seg, ser på meg og peker på telefonen. Jeg sukker og løper bort til Lise. Hun er utrøstelig. Jeg børster bort sand fra de iskalde hendene. Vottene ligger igjen våte ved vannkanten. Skuffelsen over at leken brått ble slutt, og smerten i de kalde forslåtte hendene har visket ut gleden fra tidligere. Det er på tide å dra hjem. Jeg og jentene rusler opp til bilen.

Vi sitter i bilen alle fire og venter på Anders. Anne og Lise sover, og Agnes spiser rosiner fra en liten eske. Jeg er kald og vil hjem. Der, endelig ser jeg Anders komme ut av skogen. Han putter mobilen på plass i innerlomma før han setter seg inn. Kinnene og ørene er røde av kulde. Jeg snur meg vekk da han ser på meg.

«Slutt å furte Maren, du vet at jobben min er viktig!»

Furte? Hva mener han med det? Han kunne like godt ha fiket til meg som å si at jeg furtet. Jeg fortsetter å stirre ut av vinduet. «Jeg furter ikke!» Pusten min lager en ring av dugg på vindusruten. Dugg som sprer seg utover, trekker seg tilbake og forsvinner.

«Hva er det da?»

«Ingenting...»

«Nei vel!»

«Det er bare det at....» jeg svelger for å fjerne klumpen i halsen. Jeg er sint, ikke lei meg, men hva hjelper det å si det. Jeg tegner strekker i ny dugg som dannes. Anders trekker lett i brekket og bilen slenger med enden bortover parkeringsplassen og jeg dunker pannen i ruten. «Må du alltid gjøre slik? Du har ikke alltid full kontroll vet du.»  Han svarer ikke.  

«Var det en viktig samtale?»

«Bare noe jobb greier.»

«Det kunne ikke vente?»

«Hvorfor maser du sånn? Det var jobb, ferdig!»

«Jeg maser ikke bare fordi jeg stiller deg et spørsmål.»

«Greit!»

«Vi må kunne ha en vanlig samtale uten at jeg blir anklaget for å være sur eller masete.»

«Så du er ikke sur nå?» 

«NEI!»

«Ok!»

 Jeg gnir hendene mot hverandre for å få i gang blodomløpet i de hvite fingertuppene mine. «Lise fikk skrubbsår på begge hender. Vi bør kanskje stoppe for å kjøpe Pyrisept.» sier jeg. «Mhmm...»

«Jeg tror vi er tomme hjemme?» Jeg kjenner varmen fra bilsetet bre seg i kroppen. Telefonen i lomma mi dirrer. Jeg skvetter litt. Den er på lydløs, men det er fortsatt mulig å høre vibrasjonen som tas opp av boblestoffet i jakka mi.

«Hvorfor svarer du ikke?» Anders ser på meg med smale øyne. Hjertet mitt hopper over noen slag før hjertefrekvensen øker.

«Man må ikke alltid svare når telefonen ringer.» 

«Nei, men så er det ikke alle som får viktige telefoner heller.»

«Mener du det bare er dine telefoner som er viktige?»

«Hysj, ro deg ned. Det er ikke noe grunn til å rope.»

«Jeg roper ikke!»

«Nei vel, så roper du ikke.» Anders svinger inn på parkeringsplassen foran det nye store kjøpesenteret som nettopp har åpnet. «Skal du ha noe mer enn Pyrisept?» Jeg rister på hodet. Det samme paret som passert oss på stranden kommer ut av kjøpesenteret. Han bærer på flere handleposer. «Ganni» står det på posene. Det får meg til å tenke på noen Ganni sko jeg har. De er rosa i semsket skinn og med åpen tå. Lurer på om de fortsatt ligger i skapet? Jeg kan ikke huske siste jeg brukt de. Anders passerer paret på vei inn, skolissene hans er ikke knytt så skoene kjipper litt.

Agnes må ha sovnet igjen for det er stille i baksetet. Jeg lukker øynene og lener hodet bakover mot nakkestøtten. Det lukter skinnseter og nybil. Så kommer jeg på telefonen. Jeg fisker den opp av lomma. Ett ubesvart anrop og to meldinger. Jeg åpner de ikke, men jeg blir litt ekstra varm på innsiden da jeg ser hvem det er fra.

«Fy fa... der var det lang kø. Hvis vi MÅ ha Pyrisept idag får DU gå inn»  Jeg skvetter i det sidedøra åpner seg. Anders dumper ned i førersetet.

«Eh... hva?»

«Skal du inn eller ikke?» Lise våkner av døren som smeller, kommer på de forslåtte hendene og begynner på nytt å gråte. Jeg putter telefonen tilbake i lommen.

«Vi har sikkert noe hjemme. Lise, det går fint vennen, når vi kommer hjem finner vi plaster.»

«Var det noen kjente?» Anders ser på meg.

«Hmm?» Jeg anstrenger meg for å se uberørt ut.

«Som ringte?» han rynker brynene så furen mellom øynene blir som en tydelig V i pannen.

«Nei!»

«Ukjent som ringer og sender melding?»

«Ja!» pulsen øker igjen. «De ringte, så sendte de melding hvor de beklaget seg.» svarer jeg og snur meg så jeg ser Anders rett i øynene. Det varer bare et lite sekund før han flytter fokuset mot den overfylte parkeringsplassen. Øynene hans er mørke. Tomlene trommer mot rattet mens en familie med en overfylt handlekurv krysser foran oss. Det er pappaen som skyver vognen og han ler mot barnet som sitter oppi. Jeg kan se at Anders strammer kjeven, blikket viker ikke fra veien. Så ringer Anders sin telefon. Ringelyden av Monthy Pyton sin «Always look at the bright side” blir som en parodi på situasjonen vår. «FAEN....» Anders løfter opp telefonen, men mister den på gulvet i baksetet. Melodien fortsetter som i det uendelige, og lyset blinker under setene til jentene.

«Pappa, telefonen din ringer.» Anne peker ned mellom setene. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Noe i meg har lyst å stryke ham over kinnet, men jeg gjør det ikke. Vi fortsetter hjem i taushet. Mobilen slutter å ringe i det vi svinger inn i oppkjørselen.

«Går det greit Anders?» Jeg løfter Agnes ut av setet. Anders står på knærne for å rekke frem til mobilen. Han når den akkuratt. Lise og Anne er allerede i gang med å plukke de hvite steinene i pukken. De samler dem i Anne sin vott.

«Jada, det går fint!» Han reiser seg og de rue arbeidsnevene stryker over tredagers skjegget. Frem og tilbake, frem og tilbake, som en meditativ øvelse.

«Gå inn med jenten du så ordner jeg med vogna og slikt.»

«Kommer du inn etter det?»

«Ja»

«Skal jeg sette over kaffen?»

«Ja, takk!»

Plutselig er det som om jeg klarer å rive meg løs fra en usynlig kraft som gjør meg nummen. Jeg går de tre skrittene bort og klemmer han inntil meg. Det blir mekanisk, litt som å klemme en fremmed. Kinnet hans er kaldt og skjegget stikker lett. Armene hans henger rett ned. Men jeg holder fast en liten stund til. Så kjenner jeg at kroppen hans slipper. Deretter en hånd som klapper meg lett på ryggen.

«Gå inn nå, det er kaldt og jentene venter.»

Så går vi inn.