Maren og døtrene - Kapittel 7

Maren - Stedet

Jeg stryker hånden over treverket på disken. Treverket er nypusset, men trestrukturen er fortsatt tydelig mot fingertuppene mine. Riller og hakk, som har en historie å fortelle.

Langs de nymalte veggene står hvite bokhyller fra IKEA, Billy bokhyller, så sterile og rene. Ingen histrorie å by på. Men de var prisgunstige. Det veide mest i dette tilfellet. Men jeg har fylt de med utallige historier. Skrekk, romantikk, fantasy og biografier. Billy er fyllt med fargerike bøker. Bøkene er gaver og funn på Finn. De har flekker og bretter, og noen mangler til og med ett par sider. Men det er akkuratt slik det skal være. Vi mangler alle noen sider hvis vi tenker oss om. Jeg lager meg en kopp kaffe på den skinnende blanke kaffemaskinen. Jeg kjøpte den av en kafe som gikk konkurs. Jeg står slik en liten stund. Forestiller meg en kunde kommer inn, bestiller seg en kopp kaffe eller kanskje et glass vin. Jeg retter litt på krystallglassene stablet på hyllen bak meg. Noen er etter bestemor. Fantasikunden tar glasset, velger seg en bok fra hyllen og setter seg ned i en av de små sofagruppene, eller kan hende foretrekker hen det høye bordet med barstoler ved vinduet.

«Jeg er klar» sier jeg til meg selv.

Jeg tar ut en lighter fra skuffen under disken og tenner alle de små lyslyktene. De små flammene tilfører rommet en deilig varme. Så retter jeg på stolene, trekker pusten og låser opp døren.  

Det er mer en ett år siden Anders fortalte meg at han ikke elsker meg mer. Men det er ok nå. Jeg har forsonet meg med tanken. Vi krangler ikke, vi elsker ikke.

Vi eksiterer sammen. Det går fint.

«Hei» hører jeg fra døren. Den knirker i det Anders åpner den. «Hei Anders. Er barna levert i barnehagen?» Jeg tørker melken fra melkeskummeren med en klut og går ham i møte med en nylaget Cappuccino. «Gikk det greit å levere?» fortsetter jeg før han rekker å svare på det første spørsmålet. «Jada, Anne og Lise tar det fint. Men du kjenner Agnes. Hun gråter litt.» Det stikker litt i hjertet.

«Men det gir seg raskt?» Jeg rekker ham koppen.

«De sier så.» Han ser på meg og smiler, men han tar ikke imot koppen.  «Men da drar jeg da Maren.»

Koppen i hånden min blir hengende litt i luften, før jeg trekker den tilbake.

«Hvor lenge blir du borte denne gangen?»

«Tipper en uke»

«Den er grei. Kjør pent da»

«Det skal jeg.» Anders snur seg og tar i døra. Den knirker på nytt. «Her trengs litt WB40. Jeg kan fikse det når jeg er tilbake» sier han. Så lukker han døren og går.

Jeg blir stående en stund og se etter ham.

«Har han noen gang elsket meg?» sier jeg stille til meg selv.

Det gjør ikke lenger like vondt å tenke den tanken. Men det er rart å tenke tilbake på den gangen jeg var så forelsket og full av forventning. Hodet mitt hadde vært fylt med romantiske klisjeer fra bøker og film. Jeg trodde det å si «jeg elsker deg» skulle være så enkelt og naturlig og vare livet ut.  De forventningene har jeg ikke lenger.

«Jeg fyller mitt eget liv med glede» roper jeg ut i det tomme lokalet.

«Jeg er lykkelig» fortsetter jeg og danser bortover i rommet.

Det knirker i døren igjen,og bang.

Jeg smeller rett inn i dagens første kunde.

«Beklager... det var» jeg stammer frem en unskyldning. Kinnene mine får en hissig rød farge. «Det var litt av en velkomst» sier vedkommende lattermildt.

«Hva kan jeg hjelpe deg med» spør jeg mens jeg beveger meg mot disken. Kinnene brenner av rødme.  

«En Pumpkin Spice. Hvis du har da?»

«Det fikser jeg. Vi har en spesial variant hvis du vil prøve» Jeg tar frem et hjemmelaget krydder fra en gammel krydderhylle på veggen. Hylla er et bruktfunn. Jeg falt for den rustikke stilen med en gang. Duften av kanel, muskat, nellik og ingefær slår i mot meg da jeg åpner lokket. Jeg lukker øynene kort og nyter lukten.

«Det lukter høst ikke sant?» kunden smiler annerkjenende.

«Ja» kinnene mine igjennopptar den røde fargen. «Vi har ikke gresskarpure da?»

«Det går fint» Jeg studerer han i smug mens jeg skummer fløten. Han er høy, mørk og pen. I mens jeg fullfører kaffen beveger han seg langs bokhyllene.

«Hyggelig sted du har her»

«Takk»

«Har du nettopp åpnet?»

«Ja»

Han drar fingrene bortover bøkene i hylla, som om han leser titler med fingertuppene. Fingrene er lange og velstelte. Etter to rader stopper de og drar forsiktig ut en bok. Det er en gammel klassiker av Knut Hamsun.

«Liker du Hamsun?» spør jeg idet jeg rekker ham kaffen.

«Jeg vet ikke. Jeg har aldri lest ham før. Men vi får se» han tar med seg kaffen og boken og sette seg i en av sofagruppene nærmest vedovnen. "Jeg heter Johan forresten" roper han over til meg.

Det blir en travel dag. Inne i mellom kikker jeg bort mot sofagruppen ved ovnen. Johan blir sittende lenge, men vi snakker ikke mer.

En dag i uken er kafeen åpen på kveldstid. Da serverer jeg enkle tapas retter av lokale råvarer. Produktene handler jeg alltid inn på den lokale matbutikken. De gjør istand en liten eske som jeg henter om morgenen. Rettene lages til på det lille kjøkkenet bak disken. Jeg koser meg med forberedelsene.  

Noen ganger kommer lokale forfattere å presentere boken sin. Det er alltid fullt på slike kvelder. I dag er det flere folk enn vanlig tilstede. Ute er det frost i luften, men inne varmer den lille hvite peisen i hjørnet og flammene fra alle de tente lyktene rundt omkring. Toner fra Trygve Seim sitt album «Helsinki songs» danser beskjedent utover i rommet. Fra lommen kjenner jeg en svak vibrering. Jeg setter fra meg glassene jeg holder i hånden. "SMS fra Anne" står det. Jeg åpner meldingen,og opp dukker det er et bilde der jentene spiller kort med bestemor og bestefar. De lener seg mot hverandre og smiler. Lise holder kortene tett inn mot brystet for at ikke Anne skal smugkikke.

Dørbjellen ringer igjen. En ny gruppe med mennesker kommer inn, speider rundt i rommet for en finne en ledig plass. Det er helt fullt, men en annen gruppe innerst i lokalet gjør seg klare for å gå, så gjengen ved døren venter. Jeg skyndter meg bort for å rydde bordet. «Travel kveld?» hører jeg en stemme bak meg si. Jeg snur meg og ser rett inn i øynene til Johan.  «Ja, det er fint for lommeboka det» svarer jeg. Jeg vinker på kundene ved døren som setter kursen mot bordet. «Du får nyte kvelden» sier jeg til Johan. Han smiler og blunker til meg.

Resten av kvelden unngår jeg bordet til Johan, men kikker allikevel stadig over til den delen av lokalet. Det hender han ser det og sender et smil i min retning. Da kribler det i hele kroppen. Fra øyekroken ser jeg at han følger meg med blikket. Som et kattedyr som ligger i gresset og venter på rett tidspunkt. Venter på det øyblikket byttet er minst på vakt og mest sårbar. Det er slik jeg tenker på det i ettertid. Jeg ønsker ikke å legge skylden på ham. Johan er en god person, det var jeg som var utmagret og uten viljestyrke, som lot meg friste av en illusjon. Illusjonen var bedre enn virkeligheten. Sex er ofte slik uten kjente rammer. Jeg har aldri vært en sucker for den rå og uhemmede varianten.  Da han gikk kastet jeg opp. Allikevel ble jeg avhengig av rushet det ga meg. Rushet av det å føle, ikke bare nummenhet.