Maren og døtrene - Kapittel 1

Maren - en vanlig kveld

«Klarer du ikke komme hjem i dag?» Barnegråten i bakgrunnen ringer i ørene og gjør det vanskelig å høre. Det er størknet babygrøt på kjøkkenbenken, og jeg skraper på den med neglen. Flekken forsvinner raskt fra den glatte overflaten.

«Jeg skjønner, javel.» Stemmen min er tydelig irritert. Jeg trekker pusten og venter på at han skal si noe. Det blir stille i andre enden. Han har allerede lagt på. Lysstoffrørene i taklampen blinker et par ganger. Lyset er hardt og sterilt, men benkeplaten i furuimitasjon og de bonderøde skapdørene myker opp inntrykket. Jeg sjekker klokken på armen. Knoklene rundt håndleddet stikker frem under den brune skinnremmen. Gudskjelov, den er seks, og det er straks leggetid.

Jeg skvetter til idet den blå- og gulrutete vippestolen på bordet gjør et hopp av Agnes sin rytmiske sparking med bena, og hun setter i et hyl. De store blå øynene fylles til randen med tårer. Stemmen bærer godt, til tross for at hun bare er sju måneder.

«Hysj, Agnes,» sier Anne. Vakre lille Anne, som ble fire år i juni. Den fyldige lille underleppen er skjøvet godt frem. Hun jobber med å kontrollere skuffelsen over at tv-stunden er slutt. De lyse krøllene danser rundt hodet i takt med bevegelsene der hun vrir seg på den blå kjøkkenstolen. Den furtene minen irriterer meg.

«Anne, nå må du ta deg sammen.» Hun skvetter av den skarpe tonen, og øynene blir glassaktige. En tåre triller nedover det myke kinnet.

Grøten til Agnes er fortsatt for varm, så jeg lar den stå mens jeg smører to brødskiver med brunost. «Her, spis nå. Vil dere ha melk?» Jeg venter ikke på svar, men heller opp to glass og setter dem foran Anne og Lise. Lise ler høyt; latteren fyller hele ansiktet. Håret hennes er bustete etter en dag med lue, og litt snørr er størknet under nesa. Hun løfter melkeglasset og heller det utover kjøkkengulvet. Den hvite væsken treffer den slitte parketten, og små dråper spres utover vegg og bordben. Jeg har lyst til å rope, men gjør det ikke. Roping hjelper lite, spesielt mot toåringer. Jeg lar melken være.

Anne tørker tårene og griper etter brødskiven. Grøten er endelig kald, og Agnes roer seg etter første skje.

«Mikkel rev …»

Jeg gløtter bort på Anne. Hun sitter helt på tuppen av stolen og dingler med bena mens hun synger. De små hendene holder godt rundt brødskiven, og de mørkebrune øynene er fortsatt litt røde etter gråten. Det stikker i brystet av dårlig samvittighet for den harde tonen jeg brukte for noen minutter siden.

«Unnskyld, Anne.»

Anne smiler til meg.

«Jeg er så utrolig glad i dere,» hvisker jeg.

«Mamma mente ikke å bli sint.»

Vi er alle trette etter en lang dag.

Jeg bærer Lise og Agnes ut på badet. Anne følger etter. Hun jobber seg målbevisst gjennom knappene på strikkejakken, krøller den sammen i et forsøk på å brette før hun legger den pent på krakken.

«Mamma, hvor er pysjen?»«Den ligger i skuffen, Anne.»

Jeg kler av Lise og skifter på Agnes, som ligger på et håndkle på gulvet. Anne drar den lyseblå nattkjolen med et falmet trykk av «My Little Pony» over hodet. Den er vrang, men jeg kommenterer det ikke. Lise er ikke på badet lenger. Jeg finner henne i gangen. Hun har tømt kurvene med vintertøy utover gulvet, tredd votter på føttene og hengt et rødt ullskjerf rundt halsen. Den runde barnemagen folder seg rundt kanten på bleien.

«Nei, men Lise …» begynner jeg.

Men resten forsvinner i gråten fra Agnes, som ikke liker å bli etterlatt alene.

Jeg løfter Lise inn på badet og erstatter votter og skjerf med nattpysj. Hun protesterer ikke, men det kommer en kontinuerlig strøm av ord som ake, snø og kaldt. Agnes skriker igjen for full hals, og det får pulsen min til å stige.

«Pust rolig»

hvisker jeg, mens jeg prøver å svare på spørsmålene fra Lise om når snøen kommer, og om man kan ake på gress. Det får meg til å le.

Lise og Agnes bæres opp trappen. Anne går selv. Agnes fortsetter å skrike mens jeg synger for Lise og Anne.

De har hver sin sang – det er viktig.

Anne får «So ro, lille barn» og Lise får «Hvem kan seile foruten vind». Anne sovner raskt. Lise får bare ett vers, for barnegråten fra rommet til Agnes stresser meg.

Jeg hører Lise snakke med seg selv mens jeg bysser Agnes. Vi går frem og tilbake på gulvet mens jeg kysser det vesle hodet og nynner «Jeg har ei tulle». Det er stille hos Lise også nå. Jeg stikker hodet inn på rommet hennes. Hun har sparket av seg dyna, men pusten går rolig, og det bustete håret står som en glorie rundt hodet.

Agnes blir tung og slapp i armene mine. Hun har sovnet. Jeg legger henne ned så forsiktig som mulig for ikke å vekke henne. Jeg kikker innom alle tre en siste gang før jeg går ned. Der tørker jeg melkesøl og rydder skuffen i gangen.

Mens jeg pusser tennene, sjekker jeg mobilen. Det er ingen melding fra Anders.

Sengen min er myk og lukter rent. Jeg ligger lenge og stirrer ut i mørket, nyter omfavnelsen fra den store, tunge dyna. Det er som om jeg kjenner hver bit av kroppen falle på plass.

Anders har vært borte hele uken, som vanlig, og nå kommer han ikke hjem før etter helgen. Det føles som en evighet.

«Allikevel …» tenker jeg.

«Allikevel skal jeg være blid når han kommer hjem denne gangen.» Det er ingen ny tanke.

«Men jeg må prøve», formaner jeg meg selv for nærheten mellom meg og Anders er forsvunnet. Det er som en kløft som vokser seg større for hver uke. Vi fyller den med en taus, ullen avstand.

Hva er vitsen hvis man ikke skal leke

Hva er meningen hvis dagen er grå

Hva er vitsen hvis båndene er stramme

Hva er meningen hvis det er enkelt å gå

Hva er vitsen hvis alt er uten farge

Hva er meningen hvis stillhet ikke nytes

Hva er vitsen hvis sang og latter er forbudt

Hva er meningen hvis pliktfølelsen aldri brytes

Hva er vitsen hvis man ikke skal elske

Hva er meningen hvis man kun er en masse

Hva er vitsen hvis man skal holdes nede

Hva er meningen hvis man skal deles etter klasse

Hva er vitsen hvis rikdom er målet

Hva er meningen hvis hverdagen er flat

Hva er vitsen hvis redselen er sterkest

Hva er meningen hvis gode ting avfeies som prat

Du er vitsen, du med ditt lune vesen

Du er meningen, du og dine ømme ord

Du er vitsen, du med din ekstreme glede

Du er meningen, du som gjør meg til en mor