Maren og døtrene - Kapittel 3

Maren - Vinteren flytter inn

Endelig sovner Agnes.

Hun holder den rosa myke bamsen i armene, og det myke håret er fuktig av svette. Jeg stryker henne over de gyllende lokkene, og fylles av kjærlighet. Det er den typen som bare en mor eller far kan kjenne, tenker jeg. Den som er så altomfattende at en nesten mister pusten. Den varer alltid i noen sekunder før dårlig samvittighet tar over. Samvittigheten for de strenge ordene som ble delte ut i løpet av dagen. Ikke bare til Agnes, men også til Lise og Anne. Spesielt Anne har fått litt mer enn nødvendig tilsnakk i dag. Men hun er eldst, og jeg forventer alltid mer av henne enn av de to andre. Anders kom hjem i dag også. Det alene skaper mer frustrasjon for meg. Jeg håper alltid at han skal bidra mer når han er her. Men i dag også ble tiden hans brukt i telefonsamtaler. Distansen oss i mellom fortsetter å øke, og det irriterer meg. Jeg dytter hårlokken en siste gang bak øret på Agnes og lukker døra forsiktig. Anne og Lise sover også. Det stikke ekstra i hjertet når jeg ser på Anne. Hun er så liten der hun ligger. Gode snille Anne. Hun som ler høyt når pappa kommer hjem. Forventningene skinner i øynene hennes når hun ser ham, og slukkes raskt når han ikke har tid til å leke. Jeg lukker døren og går ned.

I trappevinduet ser jeg Anders lesser verktøy ut av bilen. Det er kaldt ute og han jobber raskt for ikke å fryse. «Jeg vet han er glad i jentene, så hvorfor blir han ikke med på kveldstell og legging?» spørsmålet snurrer rundt og rundt i hodet mitt. Verktøyet kan ryddes senere, for han skal være hjemme i tre hele dager. «Er det meg han vil unngå?» «Er det derfor han snakker i telefonen og rydder i bilen?» En gang i tiden ble jeg kalt romantiker og drømmer. Den gangen elsket jeg en god kjærlighetshistorie. I dag er jeg glad bare Anders ser på meg.

Jeg tørker bort en tåre fra kinnet. Ute har det begynt å snø. Skinnet fra gatelykten får snøen til å glitre. Det minner meg om sølvglitteret Anne helte ut over teppet tidligere i dag. Jeg kryper opp i sofaen og drar frem ullteppet. På bordet ligger en bok jeg aldri blir ferdig med. Jeg åpner den og et lite hjemmelaget bokmerke faller ut. Det er tegnet en familie på grønn bakgrunn. Merket er laminert. Jeg blar bakover i boken for å huske historien, men jeg klarer ikke fokusere, eller i det hele tatt absorbere ordene jeg leser. Kaoset i hodet pumper rundt og  det er ikke mulig å overdøve. Ytterdøren åpner seg, og pulsen øker i det jeg hører Anders romstere i gangen. Jeg legger boka fra meg og ser mot døra.

Anders går rett inn på kjøkkenet, sier ikke hei. Kjøleskapet åpner seg og et glass fylles med drikke. Hvorfor kan han ikke bare si noe? Eller komme ut i stua? Jeg tar opp boka igjen, truer frem en historie. Jeg ser på Anders fra øyekroken. Han sender et blikk i min retning før han setter seg ned med telefonen igjen. Jeg hører meg selv kremte, og det får ham til å løfte blikket spørrende. Ti, kanskje 15 sekunder, går før jeg sier

«Hva skjer med oss Anders?».

Anders slipper pusten langsomt ut. Øynene sveiper rommet for å finne en unskyldning til å unnslippe. Så resignerer ham og svarer «Hva er det nå Maren?»

Den tydelige irritasjonen stikker så dypt i meg, og gråten som jeg har båret på lar seg ikke lenger stoppe. Tårene tar med seg maskaraen og lager svarte striper nedover kinnet. Jeg prøver å tørke det vekk med armen på genseren, men smøre det utover.

Jeg sitter i sofaen og gråter alene. Det er ingen som legger armen rundt meg. Ingen som sier at alt skal gå bra. Jeg føler meg ensom og gråter meg helt tom. Det er fælt, men også godt. Anders ser ikke på meg. Han ser på mobilen i hånda, den spinner rundt og rundt.

Jeg rensker stemmen og sier på nytt «Hva skjer med oss Anders?»

Denne gangen med en helt annen ro. Anders legger mobilen på bordet. Han ser opp og er mer berørt enn jeg trodde. «Hva mener du?» svarer han. Pekefingeren gnir på en flekk på hånda. Det ser ut som størknet olje.

«Det at vi ikke snakker sammen» svarer jeg. Stemmen min er behersket og stødig nå. Anders trekker pusten. Han drar hendene igjennom håret. «Må vi ta dette nå?».

Svaret irriterer meg. Vi er ikke et par som skriker og krangler høylytt. Jeg vet at jeg har mer å tjene på å fortsette kontrollert. Men jeg vil ikke til å la det ligge. Ikke denne gangen.

Anders går ut på kjøkkenet. Jeg følger etter. «Synes du virkelig alt er bra?» «Er du lykkelig? Vil du ha det slik Anders?» fortsetter jeg. Da snur han seg. Ser ikke på meg, men snakker som om samtalen er med en annen usynlig person i rommet.

«Jeg vet ikke Maren. Det er bare dødt. Jeg føler ikke....» endelig ser han på meg. Ansiktet er grått. Øynene som før glitret skøyeraktig, er matte og trøtte.

«Jeg føler ikke noe for deg lenger» avslutter han. 

Det er som et slag treffer meg i magen. Sier han virkelig det jeg tror han sier? Jeg blir svimmel og strekker armen ut etter en av kjøkkenstolene.

«Hører jeg rett?» Jeg ser opp på Anders igjen. Han pirker på den svarte flekken igjen. «Mener du det Anders? Ønsker du å gi opp meg og jentene våre?»