Maren og døtrene - Kapittel 5

Maren - En ny start

«Jeg er ikke glad i deg mer Maren»

Et ekko i hodet som aldri blir taust.

Hva skal jeg gjøre hvis han forsvinner?

Jeg masserer pannen med fingertuppene. Pekefinger og ringefinger følger de fine linjene, furene i ansiktet som blir dypere for hver dag. 

«Fokus» sier jeg høyt til meg selv. Jeg må finne en løsning hvis Anders går. Hvordan skal jeg tjene penger? Den blanke bordflaten foran meg er full av støv. Jeg tegner sirkler i støvet, gjentagende bevegelser som  tilsammen blir et tegn for evighet.  

«Det er på tide og ta tak» mumler jeg.  «Hva sa du mamma?» Anne og Lise som sitter på et rosa og hvitt sengeteppe på gulvet, ser spørrende på meg. Barbiedokker og -klær er spredt utover. De grer og grer de perfekte dokkene. Eller, tidligere perfekte dokkene. Ingen av de har den originale hårsveisen i behold, og alle har på hva man vil kalle alternative antrekk. Hvis de er så heldig å ha klær på i det hele tatt. Lise drar hardt i kammen som sitter fast i håret til Sporty Barbie. «Nei, ingenting» jeg smiler til de og trekker beina opp under meg på stolen. Tankene flyter letter når jeg balanserer slik på enden av trestolen. Hendene min folder seg rundt koppen og kaffen varmer meg. Agnes sitter for seg selv litt lengre borte. Hun blar i et ukeblad og later som hun leser. De små fingrene napper i sidene, biter løsner og klistrer seg til de fuktige fingrene. Jeg ler, og skvetter litt av min egen latter. Jeg ser igjen på Lise og Anne, og tilbake til Agnes. Kjenner på roen i rommet, varmen fra kaffen og mykheten fra flanellspysjen jeg har på. En julegave fra svigerforeldrene mine. Raggsokkene også. Jeg plukker noen nupper fra sokkene og blir overrumplet av en lykkefølelse. Jeg har skapt noe, jeg har skapt dette familielivet, jeg er sterk. Jeg takler livet hver dag alene. Hvorfor er jeg redd for å bli noe jeg allerede er?

Et frø ble sådd en kveld for litt siden, det var vondt. Men nå spirer det, og gir jeg det næring og omtanke så vil det gro. En tanke, en ide begynner å ta form. En drøm jeg en gang hadde tar form påny. Hva er det som står i disse selvrealiseringsbøkene ? «Fake it, until you make it.» Ja, man må  klistre det smilet på seg og «Carpe diem!» Det siste der roper jeg høyt og strekker armen i været som en seiershilsen. Jentene ser forskrekket på meg.

«Det er ingenting, Mamma snakker litt med seg selv» sier jeg beroligende.

«Men nå kommer jeg og tar dere.» De spretter opp og løper avsted hylende av latter.  

Vi spiser kveldsmat forran peisen. Brødskive med salami, majones og agurk. Og melk med O`boy. Masse O`boy. Vi samler oss i Agnes sin seng, alle fire, og leser i Ronja Røverdatter. Agnes hyler av min dårlige Vilvitror imitasjon. Vi ler, og Agnes sovner mens vi leser. Lise, Anne og jeg lister oss ut. Vi synger begge versene av «Hvem kan seile?» inne hos Lise. Anne venter tålmodig. Hun blar i Ronja Røverdatter. «Finnes det Vilvitror i virkeligheten?» spør hun imens jeg klemmer henne godnatt. «Nei, det er bare i fantasien inne i hodet ditt» «Men er det ikke virkelig det som er i hodet mitt?» Jeg plukker med meg noen klær fra gulvet. «Jo, på en måte. Men man må passe på å fylle hodet med gode tanker.» «Javel» svarer Anne betenkt.

«Mamma?»

«Ja?»

«Kan du fortelle en historie?»  Oppvasken står fortsatt på kjøkkenbenken, det vet jeg.

«Ja, det kan jeg Anne.»

Jeg legger fra meg klærne, setter meg ved siden av Anne i sengen.

Det var en gang fire søstre; Märta, Berta, Terta og Lille Nu.

De var vakre og spesielle akkuratt som du.

De bodde i en blokk på et grått og kjedelig sted,

Men bak blokken var et hus og bak huset sto et tre

Et ganske vanlig tre slik folk flest kunne se

med huske og hytte der stigen gikk helt ned

«Ser dere ikke?» sa Lille Nu som i vinduet sitt satt

«Du fantaserer og drømmer» sa Märta matt

Bak stigen i treet var det en port

En liten og buet av den magiske sort.

En kveld mørk og varm, med stjerner som vakt

La Lille Nu ut på en eventyrlig jakt.

Hun lusket ut døren, bak blokken og inn i hagen

Samvittighet og spenningen ga sommerfugler i magen.

Treet rommet en verden så magisk og stor

Det finnes ikke lik noe sted på vår jord

Natt ble til dag og Berta hun ropte

Hvor er Lille Nu? hun er helt borte

Terta tørket tårer og pekte ut på hagen

Hva med porten Lille Nu nevnte her om dagen?

Tre søstre på leting etter tapt magi

Og plutselig ser Märta en drage fly forbi

De må tørre og tro

For å skape en bro

Og tror du ikke det

De på dragen flyr avsted, mens de ler høyt alle tre

Lille Nu her kommer vi, roper de høyt mens de flyr

På et fantasivesen, ja et eventyrlig dyr

De svever blant skyer og vakre regnbuer

Minner og latter skremmer opp duer

Og ved verdens ende ser de det vakreste skue

Der sitter Lille Nu ved elvebreddens bue.

Hun ønsker de velkommen til sitt magiske rike

Märte, Berta og Terta lover aldri igjen og la barndommen vike

De leker og ler til dag blir til natt

Det er den beste dagen de har hatt

Trygt hjemme i blokka og Lille Nu sover

Tre søstre er takknemlig for at barndommen ikke er over

Takk Lille Nu for denne ferden

 Du viste vei tilbake til fantasiens verden

Anne sover i armkroken min.

Jeg kysser henne på pannen og legger henne forsiktig ned. Bretter dynen godt rundt den lille skapningen.

Min, lille kjære Anne.