Maren og døtrene - Kapittel 4

Anders - Man kan ikke ta det tilbake

«Hva skjedde der?» tenker jeg forvirret.

Maren sitte på kjøkkenstolen foran meg. De store mørke øynene fylles stadig med nye tårer. Jeg har lyst til å slå armene om henne og fortelle henne at alt vil bli bra, men svarer bare «Ja!» på spørsmålet hennes. Hun synker ennå litt mer sammen, og det som er igjen foran meg er like skjørt og tomt som det etterlatte hudlaget til en slange. Det knyter seg innvendig. Jeg sier bare «Du klarer deg Maren. Jeg skal selvfølgelig hjelpe til.»

I lomma kjenner jeg telefonen dirre. Min første innskytelse er å svare, men jeg lar den være. Maren er taus. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg er så sliten. Jeg har jobbet 12 timers arbeidsdager flere dager i strekk. Det er det forbaskede oppdraget jeg påtok meg. Eller jeg vil ikke kalle det forbasket, det gir god avkastning i penger.  «Hvorfor måtte hun mase om dette nå?» Det er faen meg ikke ro å få noe sted! Det er alltid krav som skal tilfredsstilles, og hva skal jeg faen meg svare på et slikt spørsmål da? Hva som skjer med oss? Jeg vet ikke jeg. Jeg vet bare at 10 minutter i sofaen med ro hadde vært deilig.

Jeg ser igjen på Maren. Hun ser vekk. Håret er matt og litt fett i bunn. Henden, tørre og med røde rester fra gammel negllakk, ligger livløse i fanget. Det er lenge siden jeg har hørt henne le. Før lo hun av alt. En trillende latter som tente lyset i de mørke øynen hennes. To stjerner i mørket. Uansett hvor sliten eller fortvilet jeg var så ringte jeg Maren, så følte jeg meg som «Kongen på haugen». Men nå, nå er lyset sluknet.  Jeg gnir meg i ansiktet med hendene. Ute fortsetter det å snø. Det får meg til å tenke på snømåking. Bra at jeg flyttet over verktøyet i kveld. Jeg håpet det ville gi meg bedre tid i morgen, tid til å til å leke med jentene, men nå blir det snømåking først.

Et hyl bringer fokuset tilbake til kjøkkenet. Er det Maren som hyler? Men hun ser fortsatt apatisk ut av vinduet. Det er Agnes. Jeg småløper opp trappen og river opp døren. Den vesle jenta sitter på gulvet meg en rosa lodden bamse i armene, hun har falt ut av sengen. Jeg løfter henne ømt opp og setter meg på sengekanten. Vi vugger sakte frem og tilbake, det roer henne litt. «Mamma?» sier hun gråtkvalt og ser spørrende på meg. Krøller rammer inn det lille fjeset. Jeg sitter med en engel i armene, hvordan kan man gi slipp på en engel? «Mamma er nede» svare jeg og klemmer henne intil meg. Men Agnes gråter og gråter. Det er fottrinn i trappen, så dukker Maren opp i døråpningen. «Skal jeg ta over?» spør hun. Jeg svarer ikke, men overlater den lille jenta til mammaen sin. Agnes roer seg med en gang. Jeg står i døren å ser på. Maren synger en liten sang for dette barnet som jeg elsker så høyt, stryker henne over håret og brer dyna godt rundt. Jeg snur og går ned i stua.

Midt ut på gulvet stanser jeg. Jeg suger til meg omgivelsene. Sofaen som vi kjøpte på Bohus en varm sommerdag, den store svarte flatskjermen som egentlig skulle vært mindre, men som jeg klarte å overtale Maren om at vi faktisk trengte. Hver detalj i stua med sin egen historie. «Det er her jeg hører til» tenker jeg. «Det er her jeg vil være. Dette er hjemmet mitt og familien min. Hvorfor kan jeg ikke si det høyt?»

Maren kommer tilbake, setter seg ned i sofaen og strekker seg etter boka si. Bevegelsene er energiløse, som om hver del av kroppen er frarøvet håp og livskraft. Noe har endret seg, det vet jeg. Det jeg har sagt kan ikke tas tilbake. For hvordan kan man ta tilbake slike ord? Jeg kan sette meg ned, slå armene rundt henne og si at jeg elsker det vi har sammen. Men jeg gjør det ikke, isteden sier jeg «Vi behøver ikke forhaste oss med noe Maren. Kan vi ikke se an situasjonen til etter Jul? Kanskje vi fikser dette?»

Maren svarer ikke, men hun nikker.