Maren og døtrene- Kapittel 2

Maren - Morgenstund

«Mamma!» hører jeg i det fjerne. Bevisstheten min kjemper for å komme seg ut av søvnens makt. Hjernen jobber på laveste gir. Oppfattelsen av omgivelsene prosesseres med hastighet tilsvarende et gammeldags modem.

Sakte men sikkert forstår jeg hvor jeg er. Det er Agnes som roper på meg. Jeg snur meg mot Anders sin side av sengen. Han er hjemme og det gjør meg glad. Han sover tungt ved siden av meg,  han snorker ikke. Selv når han sover er han kontrollert. Før, da det var oss to, hendte det jeg la en hånd på brystet hans for å sjekke at han virkelig var i live. Agnes roper igjen, og gleden erstattes av en lyst til å dytte ham ut av sengen for det er virkelig hans tur til å stå opp med jentene. Men samvittigheten min tillater det ikke. Jeg vet han har jobbet døgnet rundt, fjorten dager i strekk, så jeg lar ham sove. Dessuten kjenner jeg morgenrutinene best.

Motvillig skyver jeg bena ut av den varme dyna og ned på gulvet. Det myke soveromsteppet kiler meg mellom tærne, mens den kalde soveroms lufta kryper oppover bena. Jeg reiser meg brått og lister meg rundt sengen, allerede da kjenner jeg rykningene i bena. I gangen forsvinner synet. Jeg blir ikke redd, for jeg vet hva som kommer. Raskt setter jeg meg ned på huk til det gir seg. Blodtrykksfall er ikke uvanlig for tiden. Jeg dunker borti noe med hånden. Det er baggen Anders slang fra seg midt på gulvet da han kom i går kveld. Jeg dytter den hardt inn til veggen og reiser meg.

«Den kommer til å bli liggende til han skal dra igjen» hvisker jeg irritert.

Det er sand og støv under de bare føttene mine, så jeg drar den ene foten over den andre for å fjerne bøsset før jeg småløper opp trappen til Agnes. Agnes sitter i sengen sin, og strekker armene mot meg da hun ser meg. Jeg løfter den vesle kroppen opp og klemmer den. Hun er myk og varm.

Vi er våkene alle fire da Anders kommer ut på kjøkkenet. Agnes og jeg sitter ved kjøkkenbordet. Lise og Anne ser på tv i stua. Anders har dusjet. Jeg ser for meg det skittene arbeidstøyet og det nylig brukte håndkle liggende i en haug på det våte baderomsgulvet. Det kommer til å bli liggende, akkurat som baggen i gangen. Den svarte collegegenseren han har på seg har flere malingsflekker, men arbeidsbuksa er ny. Det mørke kortklipte håret er fortsatt fuktig. Han lukter godt og jeg trekker duften ekstra godt inn idet han passerer meg.

Oppvaskmaskinen slipper ut varmdamp i det han åpner døren for å ta ut en blomstrete porselens kopp. Koppen fylles til randen av svart kaffe. Den tilhørende skålen blir stående igjen, det samme gjelder oppvaskmaskindøren.

«Du kunne kanskje...» begynner jeg, men stopper der.

Jeg skal ikke starte dagen med å mase om hvilken kopp, isteden fortsetter jeg «Kanskje vi skal ta med jentene ut på ski i dag?» Jeg ser ned i bollen på bordet foran meg. Smøret og kanelen lager små spiraler i havregrøten når jeg rører rundt med skjeen. 

«Jeg har ikke så lyst til det i dag Maren» Anders svarer midt i et gjesp samtidig som han strekker armene i været for å tøye søvnen ut av kroppen. Den svarte genseren drar med seg t-skjorten under slik at magen kommer frem. "Jeg kan virkelig tenke meg å slappe av hjemme i dag" fortsetter han. «Hjemme?» tenker jeg. Vi er hjemme hele tiden. Jeg er så mye hjemme at jeg kan peke ut hver ujevnhet på veggen, eller hvert hakk i gulvet. Hver dag er så lik. Når jeg endelig var ute med andre visste jeg ikke hva jeg skulle snakke om, for livet mitt dreide seg kun om denne familien og dette huset. Blikket mitt flytter seg fra grøten til neglene mine. Den røde neglelakken er avskallet flere steder og hendene er tørre av vinterluften. Da jeg møtte Anders hadde jeg alltid lange røde og nylakkerte negler.

«Ok!» svarer jeg kort og ser opp, rett inn i de vakre lyse øynene hans. Øyenkontakten holdes en liten stund og det gjør godt. Jeg føler meg sett, men selvbevisst. Tanken går ummidelbart til hvordan jeg ser ut der jeg sitter usminket i lyseblå frotte morgenkåpe. Håret surret sammen i en rotet knute på toppen av hodet.

Så er øyeblikket over. Anders strekker seg etter avisen og går ut til Anne og Lise. Forkastet er tanken som farer over netthinnen.

Agnes er lei av å sitte i stolen så jeg bærer henne ut i stuen til de andre. De sitter som forhekset foran TV`n. Agnes krabber mot Anders. Hun tar tak i sofaen, drar seg opp og slipper. Jeg ser at hun faller, men rekker ikke bort. Anders sin store hånd fanger henne centimeter fra gulvet. Han trykker den lille jenta inntil seg, kysser og stryker henne over hodet. Ved siden av krangler Lise og Anne om en bok. En masete tegnefilm blinker i bakgrunn.

«Jeg går og dusjer» sier jeg og forlater krigssonen i stuen.

Egentlig vil jeg gå tilbake for trøste Agnes, ta henne ut av armene til Anders, men jeg fokusere på å la være. Kaoset tiltar når jeg står i dusjen. Jeg lukker øynene, øker vanntemperaturen, vasker håret og barberer leggene. Tar meg tid til å kjenne de varme strålene med vann sildre nedover nakken. Så vrir jeg den blanke spaken på blandebatteriet over til kun kaldt og teller til hundre.

Da jeg tørker kroppen er det stille i stua. I speilet ser jeg mørke ringer under to brune øynene og et alvorlig ansikt. Jeg prøver å smile, men det blir bare rart. Jeg tar på en trang jeans, en strikka genser og fletter håret. Så plukker jeg opp haugen med arbeidstøy og håndklær fra baderomsgulvet og bærer det inn på vaskerommet. I stua sitter de ved spisebordet og tegner. Anders har Agnes på fanget. «Se pappa har tegnet en Julenisse» sier Lise ivrig i det hun ser meg. Hun er så lik Anders, de samme lyseblå øynene skinner mot meg. «Kom og se mamma» istemmer Anne. «Så fin den er, pappa er jammen flink» svarer jeg og setter meg ned ved siden av dem. «Kan ikke du tegne noe mamma?» Anne ser spørrende på meg. Jeg finner frem en grønn farge og skisser opp et lite juletre. «Også må det være stjerne på toppen» sier Lise da hun skjønner at det er et juletre. En kjent melodi ringer i det fjerne, det er Anders sin mobil. Han løfter Agnes over til meg. «Hallo!» sier han idet han lukker kjøkkendøra. Vi fyller juletreet med kuler og flagg, mens Anders snakker i telefonen.

«Pappa, vi har tegnet ferdig juletre» roper Anne når han kommer ut igjen. «Så kult.» sier han annerkjennede. «Jeg må en tur innom jobben og er nok ikke hjemme før middag.» Han venter ikke på svar, men fortsetter ut i gangen. «Hvor skal pappa? Skal ikke pappa leke mer med oss?» spør Anne. Håret som var i en strikk tidligere i dag er løsnet så hestehalen henger ned på ene siden. «Nei, han må jobbe jenta mi» svarer jeg, og stryker henne lett på kinnet. Jeg reiser meg og å steller med noen blomster i vinduskarmen. Ute skinner solen i snøen og sender et blendede lys inn igjennom vinduet. Jeg blir stående å se på støvet som danser i lysstrålene da jeg plutselig kjenner en liten lubben hånd i min. Anne ser på meg med store mørke øyne.

«Det går fint mamma» sier hun.

Jeg bøyer meg ned og gir henne en lang klem. «Vet du hva Anne? Jeg er så glad i deg». De små armene rundt nakken og en klem klissete av syltetøy, varmer hjertet mitt.

"Skal vi dra på ski i dag Anne?" spør jeg  «Ja!» roper Anne. «Det gjør vi. Kan vi kjøpe kakao?» «Kakao skal bli» svarer jeg. Anne løper til de to andre. «Vi skal på ski og få kakao» Lise ser opp fra nissen hun prøver å tegne, så reiser hun seg og hopper etter Anne rundt spisebordet. De roper «ski, kakao, ski, kakao..»